Vi møter de globale utfordringene

Historien om akvakultur begynte over to tusen år siden i Kina. Oppdrett av karpe oppfylte et grunnleggende behov; det å sørge for en konsekvent forsyning av fisk som ikke var sesongavhengig eller utsatt for tilfeldighetene og risikoene knyttet til fangst av villfisk.

De siste tiårene har vi sett at mange villfiskebestander er fullt beskattet, og at de globale gjennomsnittlige fangsttrendene enten faller eller i beste fall flater ut. Fangsten i OECD-landene ligger faktisk 40 prosent under toppene på slutten av 1980-tallet.

I takt med nedgangen i fangst av villfisk verden over har akvakulturen vokst for å kompensere. Akvakultur er ikke lenger en nisjesektor, men står nå for over 50 prosent av sjømaten som forbrukes over hele verden.

I senere tid har vi sett at argumentene som taler for akvakultur, blir stadig flere og sterkere. Akvakultur leverer ikke lenger sjømat bare der fangsten av villfisk kommer til kort. Næringen spiller en stadig viktigere rolle med å sørge for matvaresikkerhet i en verden under press – ikke bare fra en voksende verdensbefolkning, men også fra de utallige truslene knyttet til klimaendringer.

For omtrent 100 år siden var verdens befolkning på 2 milliarder mennesker. FN beregner at tallet vil nærme seg 10 milliarder i 2050. Spørsmålet om hvordan man skal skaffe mat til så mange mennesker, blir kanskje århundrets viktigste utfordring, og Mowi er unikt posisjonert til å bidra til en løsning.

Innen midten av århundret har vi kanskje krysset grensen mot overbefolkning. Derfor må vi revurdere forholdet vårt til havet, som i dag står for så lite som 2 prosent av den samlede matforsyningen, selv om det dekker over 70 prosent av jordens overflate.

Jorderosjon, rovdrift på det aller meste av dyrkbar mark og de allerede tydelige belastningene på ferskvannsressursene bidrar alt sammen til en økende bevissthet om at vi må begynne å utnytte havet, på omtrent samme måte som vi tidligere begynte med jordbruk. Når vi vet at havbrukets fotavtrykk er mindre enn en tusendedel av det for landbruket, ser vi tydelig sektorens potensial for å sørge for mat til en voksende befolkning.

De helsemessige fordelene ved å spise sjømat blir stadig mer anerkjent og kommunisert av helsemyndigheter verden over, så det bør ikke komme som noen overraskelse at det globale forbruket av sjømat øker. Kina, med sin fremvoksende middelklasse, er et godt eksempel: I 1961 var det nasjonale sjømatforbruket på 9 kg per innbygger, og i 2016 hadde dette økt til 20 kg.

Havbruk ser ut til å bli en viktig bidragsyter for å dekke menneskehetens økende etterspørsel etter mat. Det å være den matvaresektoren som er minst avhengig av ferskvann og landressurser, vil utvilsomt være en stor fordel i tiårene som kommer. Akvakultur er utrolig ressurseffektivt også på andre måter: Sammenlignet med husdyr på land trenger ikke oppdrettsfisk å bruke dyrebar energi på å takle tyngdekraften eller opprettholde kroppstemperaturen. Dette fører til mye en mye mer effektiv fôrutnyttelse og et mindre karbonavtrykk. Karbonavtrykket til laks er faktisk bare en tiendedel av det for storfekjøtt. Mennesker har drevet med akvakultur i noen tusen år, men nå er tiden virkelig inne for å dyrke havet i stor skala.

Mowi mener at vi ved å dyrke havet, kan produsere sunn, næringsrik og rimelig mat til verdenssamfunnet på en bærekraftig måte.